Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.

Datoen i dag er 29. juli, klokka er 00:23. Det er fredag. Det er en uke siden en bombe gikk av i regjeringskvartalet, siden nesten 70 ungdommer ble drept på Utøya - og Norge ble forandret for alltid. En uke som noen ganger føles som noen timer, og noen ganger som et år.

Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg har vært en av dem som har sluppet å se ansikter til folk jeg er glad i i avisa, å kjenne igjen navn på døde og sårede. Det er jeg utrolig glad for. Derfor er det mange som tenker at nå, nå må jeg skjerpe meg. Det kommer en hverdag etter dere. Hvem tror jeg at jeg er? Er det ikke litt respektløst ovenfor de pårørende å sørge på denne måten?

Det er bare så jævlig. Det politiske miljøet er lite. Alle kjenner noen som kjenner noen. Alle har snakket med opptil flere av de som var på øya. Noen har man debattert mot, noen har man drukket med, noen har man hilst på. Det eneste vi alle har til felles er at vi engasjerer oss, og bryr oss om det samfunnet vi lever i. Engasjementet drepte ungdommene på Utøya. På den måten føles det som et angrep på alle som engasjerer seg. Kanskje det er derfor jeg er så påvirka av det som har skjedd. Kanskje er det fordi jeg har så mange venner som har mistet noen.

Den siste uka har utrolig mange følelser gått gjennom hodet mitt. Noen av dem er motstridende. Hvis jeg skal komme på eksempler på noe av det jeg har følt, må det være dette:

Å våkne i kaldsvette og med hjertet i halsen, uten å huske hva jeg har drømt, men å frykte at det jeg så for meg var partikamerater i blodpøler. Å ha det gøy i det ene øyeblikket, og i neste øyeblikket å føle bunnløs fortvilelse. Dårlig samvittighet fordi jeg er her, i live, fordi jeg har muligheten til å vurdere hva jeg skal ta på meg, fordi jeg kan forbanne vekkerklokka, fordi jeg kan spasere rundt i morgenkåpe og se på tv hele dagen. Å se for seg hvordan familien og vennene til de som er borte må ha det. Å se for seg hvordan de som faktisk VAR på Utøya må ha det. Å lukke øynene og se for seg gjemmestedene. Hvor ville jeg gjemt meg på øya jeg er så glad i? Ville jeg svømt, eller blitt? Ville jeg helst drukna, eller bli skutt?

Det aller verste er de følelsene som begynner å komme først nå, når katastrofen ikke er det eneste som fins i hele verden lenger. Når andre ting så smått begynner å få plass i hodet mitt, når tanken på en hverdag ikke virker så umulig, når tanken på å fortsette å leve som før virker gjennomførbar. Å gå i timesvis og gjøre helt vanlige ting, å le med venner, å drikke øl, å se film, å lese bøker. Og deretter, etterpå, å huske hva som skjedde. Å få dårlig samvittighet fordi man, om enn bare i noen timer, først og fremst tenkte på noe annet. Fordi man glemte. Man kan ikke glemme. Følelsen av at jeg er så ufattelig glad i hver eneste av ungdommene i partiet mitt, det de står for og det de gjør, og at jeg er nesten like glad i hvert eneste medlem i de andre partiene, som står sammen nå. Og så begynner hele prosessen på nytt.

Jeg vil ikke være den som er gledesdreperen, som bare har triste statuser på Facebook, som legger ut triste bilder. Hun som er så lei seg, men kanskje ikke alltid like god på å vise det, som helst gråter alene. Men jeg er henne. Jeg rives mellom å ville gå tilbake til normalen, å ha det gøy, å leve videre, og å ville drukne i sorgen og tanken på det forferdelige som har skjedd. Og samtidig å føle så uendelig mye kjærlighet for omverdenen, for venner og bekjente, for nasjonen som helhet, for helt fremmede folk på gata. Kjærlighet til livet.

Det ubeskrivelige kan ikke beskrives. Med dette innlegget forsøkte jeg først å fremst å sortere tankene i hodet mitt, å prøve å forklare. Å vite at noen kanskje kjenner seg igjen, og at noen andre kanskje kan forstå hvor forskjellig folk kan reagere på sånt som dette. Katastrofe.

De ekte VM-heltene

Som mange andre er jeg i disse dager bitt av VM-basillen. Jeg tar meg selv i å utsette andre oppgaver for å få det med meg på TV, jeg har trålt Karl Johan opp og ned og i stedet for å høre på musikk på bussen hører jeg på VM på radio. Vi har alle våre store favoritter, de fleste av oss heier litt motvillig fram en arrogant Petter Northug, med langt større engasjement heier vi fram Marit Bjørgen og de andre norske langrennsjentene.

I et VM er det også mange skuffelser. Den første kom i går, da Groruddalens sønn Øystein Pettersen røyk ut i sprintkonkurransen. En annen skuffelse kan sies å være at svenskene vant herrenes sprint, men et sølv må ses på som utrolig bra, det også. Sport handler om tragedie og enorm glede på én gang, det handler om folkefest og rørende øyeblikk. Foreløpig er det mest rørende som har skjedd i VM folkehavet som hyllet Marit Bjørgen i går kveld, og dessuten at kvinnenes hopprenn satte ny publikumsrekord i Kollen.

Det er utrolig mange som ikke vinner. De aller fleste havner så langt nede på lista at ingen vet hvem de er selv når de legger opp etter tjue år i sporet. Det er de som hvert eneste mesterskap stiller opp, selv om det vet at de ikke vil vinne, at de ikke har noen sjanse. De som er de ekte heltene, heltene som alltid kjemper i motvind. En av dem er den kenyanske langrennsløperen Philip Boit. 


Fra Kenya, et land vi forbinder med safari, hete og en hel haug med fantastiske friidrettsutøvere, kommer Philip, som verdens første afrikaner i et nordisk vintermesterskap. I går gikk han inn som nummer 118 av 120 mulige. Philip, som beholder humøret til tross for dårlige resultater, er venn med selveste skikongen, Bjørn Dæhlie. Det rørte mange hjerter da Bjørn Dæhlie, etter 10-kilometer fellesstart i OL i Nagano 1998, nektet å ta i mot gullmedaljen sin før sistemann, kenyaneren Boit, var i mål. Dæhlie sto klar for å ta i mot Boit, klappe ham på skulderen, gi ham en klem og berømme ham for en fantastisk prestasjon. Dæhlie verdsatte den enorme viljestyrken Boit viste da han nektet å gi opp, selv om kroppen streiket, selv om han gikk forbi løpere som hadde brutt løpet, selv om han kom i mål 20 minutter etter Dæhlie.

Bjørn Dæhlie gjorde, med denne ene fantastiske gesten (som førte til at Boit har oppkalt sønnen sin etter ham), seg verdig tittelen skikonge. En slik sporty holdning tviler jeg sterkt på at Northug ville hatt.

De kvinnelige hopperne har i mange år kjempet for sin eksistens. Anette Sagen, som heller ikke hopper seg til gull, har her i landet vært en talsperson og en pioner for kvinnenes rett til å hoppe på ski. Dette er likestilling i praksis. Oslos befolkning valgte Anette Sagen til å være den første som skulle hoppe i Kollen, noe Romøren klarte å snyte henne for, men det at  hun har fått den statusen hun har fått i befolkningen viser at hun er elsket. Selv om hun kanskje ikke tar noen medaljer, vil hun, sammen med de andre kvinnelige hopperne, inkludert Japans 14-årige hopper og den yngste deltager i VM, av meg alltid ses på som noen av de ekte VM-heltene. Sammen med alle sliterne som havner langt bak Northug, Bjørgen og co. i løypa.

(PS: Det har stilt flere afrikanere i mesterskap etter at Boit var den aller første. I VM i år er det også med en langrennsløper fra Venezuela og en ire som har gjort inntrykk og bidrar til å sette litt farge på sporten.)

Innsamling for å få Siv Jensen ut av landet

Som de fleste har fått med seg, har vårt alles yndlingsparti funnet ut at de ikke bare misliker ulovlige eller kriminelle innvandrere, nei, de misliker innvandrere generelt. Deres nyeste "geniale" forslag går altså ut på å betale innvandrere med lovlig oppholdstillatelse 100.000 kroner for å forlate landet. I følge Per-Willy Amundsen er dette en "vinn-vinn situasjon", fordi vi "slipper" innvandrerne og de får penger. Bra, Per-Willy.

Som et motsvar til dette har Rød Ungdom, vårt alles yndlingsungdomsparti (helt uten ironi denne gangen) funnet ut at Rød Ungdom skal samle inn penger for å få Siv Jensen ut av landet. Generalsekretær Seher Aydar mener at det er en "vinn-vinn situasjon, Siv Jensen slipper innvandrerne og innvandrerne slipper Siv Jensen". Dumt forslag, sier du, kanskje? Godt mulig, men litt av poenget er å vise hvor dumt forslaget til FrP er, og hva deres sanne ansikt er. De kan ikke lenger gjemme seg bak sitt "å, men vi liker innvandrere så lenge de er integrerte, snakker norsk og oppgir religion sin"-ansikt, her kommer det for en dag: De vil ikke ha innvandrere i det hele tatt.

Da har jeg et par announcements to make, på vegne av Fremskrittspartiet:
1. Innvandrerne er her for å bli. Det er ikke slik at de tenker at de skal bo her bittelitt, og så dra tilbake, de dro hit "med en drøm i lomma", for å sitere Karpe Diem, forøvrig et fantastisk eksempel på at multikulturalitet er kulere enn mora di. De ville ha et nytt liv, et liv uten krig, uten frykt. Er det virkelig for mye å forlange? Får bare vise til artikkel tre i menneskerettighetene: "Everyone has the right to life, liberty and security of person."


2. Norsk innvandringspolitikk er ikke den "snilleste" i Europa, slik FrP har påstått. Norge er et av veldig få land i Europa som ikke har åpnet for amnesti for ulovlige/papirløse innvandrere som har bodd i landet i årevis - slike som Marie Amalie. Til og med høyrestyrte land, som Italia, Danmark og Nederland har åpnet for amnesti for tittusenvis av papirløse. I Norge er ikke dette noe som blir nevnt i det hele tatt.


3. Per i dag er det flere innvandrere som tar utdanning enn etniske nordmenn. True story. De er altså ikke kriminelle jævler, alle sammen - for et sjokk!


4. Man er ikke innvandrer bare fordi man er muslim eller brun i huden. Jeg vet at dette kommer som et sjokk på den jevne FrPer, men veldig mange norske barn og unge, like norske som deg og meg, med bunad, ski på beina og vestlandsdialekt, er muslimer eller har mørkere hudfarge enn det som er vanlig her nord. "Tredje generasjons innvandrer" er et latterlig begrep - man er ikke innvandrer fordi besteforeldrene var det.

Krigermentalitet i Afghanistan

I dag har flere medier, inkludert Dagbladet og VG, kunnet melde at norske soldater i tjeneste i Afghanistan har et noe "interessant" syn på det å være i krig, og på det å ta menneskeliv. I det nye herremagasinet Alfa (som uten tvil har lykkes med å skape blest rundt lanseringen sin) siteres flere norske soldater på at de syns krig og dreping er bedre enn sex, og at de "kom til Afghanistan for å drepe, ikke for å redde verden".

Dessuten siteres en major som sier at han ikke reflekterer over det å ta liv, og at han lærer det samme til sine soldater. I tillegg, på toppen av dette, kan VG melde at norske soldater har hatt hevn som motiv flere steder etter drapet på norske Claes Joachim "Jokke" Olsson. Disse sakene fører til krisemøte i Forsvaret. Det er et krisemøte som virkelig trengs.

For hva gjør det med oss mennesker å delta i en krig? Det gjør mye. Det får frem det beste og verste i oss. Det beste, gjennom det at mange engasjerer seg for noe de tror på, det beste gjennom at de som IKKE er ute i felten og slåss også dras med, og engasjerer seg for krigens ofre - men hovedsakelig vil jeg si at det får fram det verste i oss. Det får fram tankegangen om "oss" og "dem", det får oss (sikkert en psykologisk mekanisme) til å tenke at fiendene våre ikke er menneskelige på samme måte som oss, og at deres liv er mindre verdt enn vårt eget liv. 

Når denne mentaliteten begynner å spre om seg, som den tydeligvis har gjort blant en del norske soldater i Afghanistan, er da man virkelig bør reagere, virkelig bør enes om å hente soldatene hjem fra denne destruktive krigen. Det er da  menneskeheten framstår som ond, når man med hevet hode og upåvirket kan fyre løs på andre mennesker som oss selv, mennesker med følelser, med venner og familie, uten å tenke noe på det i ettertid. Soldatene som kommer hjem fortjener all den psykologiske hjelpen de kan få. Det virkelig skumle er når de ikke TRENGER denne hjelpen. Når det psykopatiske ideal om å ikke føle noe får gjennomslag blant de stridende...

Miltærtjeneste i Israel

Dagbladet melder at 18-årige Linn vil verve seg til militærtjeneste i Israel. På mange måter er det bra at de har en "annerledes" vinkling på nyheter om Midtøsten, men som en som håper å bli journalist syns jeg ikke de er kritiske nok. De spør riktignok om hun kan stå for politikken Israel fører, men de burde trekke fram konkrete saker, eller konkrete overgrep fra det israelske forsvaret. Å aktivt verve seg til militæret er ikke bare å gjøre noe for landet man elsker. Det dreier seg også om å støtte forsvaret - som blir noe helt annet. Forsvaret, som skyter på barn som kaster stein, som beskytter den menneskerettighetsstridige muren og som skyter demonstranter dersom de får ordre om det. Linn Perez burde se filmen "Vals med Bashir", som viser konflikten gjennom øynene til en israelsk soldat - og traumene krigshandlinger fører til for ham. Jeg tror ikke Linn er forberedt på hva som vil møte henne, eller hva hun kan bli beordret til å gjøre. Selvfølgelig er det ikke bra å bli kalt "jødehore", som både er usaklig og rasistisk, men det er fullt fortjent at du møter kritikk for valget ditt, Linn.

Jeg syns ikke det er spesielt ærefullt eller modig å verve seg til militæret spesielt mange steder. I de fleste land dreier det seg ikke om å forsvare sine egne interesser, men å delta i fiendtlige kriger som andre styrer - som Afghanistan og Irak. Israels militære må sies å forsvare sine egne interesser, men det betyr ikke at de interessene er riktige å kjempe for. Å verve seg til militæret er å være villig til å ta menneskeliv for kapitalens og statens interesser, og ikke alltid for folkets beste. Jeg føler ingen sympati eller stolthet over Linns valg. Det gjør meg derimot provosert og opprørt. Jeg håper, Linn, at du tenker deg om et par ganger til, og helst ombestemmer deg. Kanskje denne siden kan hjelpe deg: Rafah Today

Det største sviket

Pølse-Hanssen med AP-rosa på jakkeslaget, før han lot alle idealer på båten

og valgte sin egen lommebok framfor folkets beste.

De siste par ukene har diverse medier avslørt at Bjarne Håkon Hanssen, tidligere statsråd for Arbeiderpartiet, aktivt har motarbeidet sine tidligere regjeringsfeller når det gjelder en sak om private barnehager. Regjeringen har, som de til tider faktisk gjør, fremmet et utrolig bra lovforslag som i korte ordelag innebærer at barnehage ikke skal være butikk, og at man ikke skal kunne ta ut profitt på disse. Dette for å sørge for at folk ikke starter barnehager i hytt og pine bare for å tjene penger. Men Hanssen har aktivt motarbeidet dette lovforslaget for det private barnehageselskapet Espira. Lovforslaget ble behandlet mens Hanssen satt som statsråd. For veldig mange er kritikken mot Hanssen uforståelig og sterkt overdreven.

Jeg vil gjerne forklare hvorfor jeg definerer det Hanssen har gjort, som et svik. Det går mye på at når man jobber med politikk, finnes det flere motivasjoner bak dette. Arbeiderpartiet er kanskje kjent som det ypperste partiet på såkalte "prestisjepolitikere", politikere som egentlig ikke bryr seg så mye om politikk, men først og fremst om sin egen nettverksbygging og karriere. Likevel er det mange i AP som fortsatt har et solid etisk og politisk grunnlag for det de driver med, slik som de fleste av oss i litt mindre partier. Politikk burde handle om engasjement, om vårt personlige engasjement for sakene til partiet vårt, om glødende innlegg i aviser og debatter; demonstrasjoner, ja, om viljen til å endre. Det er engasjementet som for meg er gode politikeres drivkraft. En politiker med beina plantet på jorda, men gjerne med hodet i skyene. Man må nemlig drømme litt, ha visjoner, for å kunne jobbe for et annet samfunn. Mange av oss som går inn i politikken gjør det fordi vi ønsker noe annet enn det eksisterende, og fordi vi vil overbevise andre, få dem til å forstå hva som må til. Derfor er det Hanssen gjør et slikt enormt svik. Det er et svik mot arbeiderbevegelsens og venstresidens verdier, som han selv har påstått å ha fremmet på Stortinget i sine år der, og det er et svik mot dem i hans eget parti som fortsatt har dette engasjementet i behold (og dem begynner det å bli lengre mellom). Ved å vise at han velger penger framfor de idealene han har viet så mange år av sine liv på, svikter han hele ideen om engasjement.

Denne saken viser nok engang det mange av oss har påstått i årevis, nemlig det at Arbeiderpartiet på mange måter har utviklet seg til et intetsigende parti. Politikerne sier én ting og gjør noe annet. Ikke rart velgerne går til politikere de ser på som mer handlekraftige. I AP kan du sitte i tredve år og kjempe for noe, og når du er ferdig i partiet er det visst ikke så viktig likevel. Arbeiderpartiet er i ferd med å miste engasjementet, å miste troverdighet for sine kjerdeverdier. Og når det slår sprekker for alvor, håper jeg at velgerne går den riktige veien - til venstre - og ikke går veien Hanssen har gått, til høyre, til den siden der menneskers verdi måles i kroner og øre, og der slaveri og grov utnyttelse av arbeidere blir hyllet så lenge det fører til mer penger til bedrifteierne og flere produkter på markedet.

Hva jeg kommer til å savne mest med Oslo

Oslo Soundtrack: Lars Lillo-Stenberg - Oslo

Som noen kanskje vet, så forlater jeg min fødeby i høst for å flytte til et gudsforlatt sted på Hedemarken, hvor jeg skal gå på folkehøyskole. Oslo er som kjent en by man ikke kan forlate uten å ha blitt merket av den, dermed føler jeg behov for å uttrykke hva med Oslo jeg vil savne når jeg flytter, de månedene jeg er borte. Jeg skal forsøke å lage en liste, i mer eller mindre prioritert rekkefølge (mindre, vil jeg tro, følger litt bevissthetsstrømprinsippet her - skriver det jeg kommer på), og listen går som følger:

1. Akershus Festning badet i solskinn en vakker sommerdag

Mange skjønner ikke helt det med Akershus Festning, men for meg er den et av de viktigste symbolene på Oslo. Flombelagt om natta, som det første mange skip og båter ser i det de er på vei inn mot Oslo, ligger den spøkelsesaktig over byen. Det arrangeres spøkelsessightseeing og middelalderfestivaler der, diverse kongelige ligger begravet der, mestertyven og folkehelten Ole Høiland rømte derfra tre ganger og tok senere sitt liv der. Akershus Festning er likevel ikke bare et slags morbid minnesmerke over døde helter og antihelter, det er også en bygning som om våren og sommeren huser filmpremierer, turister, uteservering og festivaler. Utsikten fra gresskollen på toppen er fantastisk.

Sang: Of Montreal - Oslo In The Summertime

2. Øyene!

Trenger jeg si mer? Badeplasser, overnattingsmuligheter, krabbefiske, små trehytter, båtturer og alt som hører sommeren til. Helt siden jeg var liten har jeg likt å besøke disse øyene, om det så gjaldt ruinene på Hovedøya, kaninene på Gressholmen eller stranda på Langøyene. Perfekt å besøke med både nieser, søsken og foreldre i tillegg til venner. Hva er vel koseligere enn telttur, og hvor langs Oslos kyst er vel vannet varmere enn utenfor Langøyene? (Sjekk selv.) Alt man trenger er en kurv med jordbær, badetøy, gode venner og en billett til en ferje fra Vippetangen.

Sang: Hovedøen Social Club - På Hovedøen

3. Luna Park

Om det høres dumt ut eller ikke, jeg har blitt glad i dette utestedet. Betjeningen, klientellet, dekorasjonene, prisene, maten - hva er det å IKKE bli glad i? Her har jeg tilbragt mange kvelder og netter, og stedet serverer god mat ut i de små timer. Restaurant, utested med dansegulv, rolig kveld med venner - Luna har alt. Hva ville den politiske venstresida i Oslo gjort uten Luna? Mest sannsynlig gått et annet sted. Og det ville ikke blitt det samme. Luna er samlende, vi er alle glad i stedet og jeg kommer til å savne det masse, stuck som jeg kommer til å være med ETT utested i Moelv. Hurra.

Sang: Jokke og Valentinerne - Hvis Jeg Var Deg

4. Kulturbyen Oslo

Ullevål Stadion, gateteater, 17. mai for alle, Mela-festivalen, musikkens dag, Norwegian Wood, Øya, utekino, Kulturnatta, skateparker, biblioteker og konsertsaler - Oslo er en pulserende kulturby, og kulturtilbudene er noe jeg vil savne med byen min. Vålerengas hjemmekamper på Ullevål, Klanens rop fra tribunen, svidd kanarifugl og bortjagede derby-spøkelser - bare DET vil jeg savne. Oslo er fylt av kultur, av fra Kaupang på Årvoll Gård og Julaften for alle på Furuset, til Oslo Gay Pride festival og markedsagene på Grünerløkka. Savn, savn.

Sang: Bjølsen Valsemølle - Vålerenga Kjerke

5. Karl Johan

Shopping, forvirra japanske turister, det kongelige slott, brostein, Mövenpick-iskrem, skøyting på Spikersuppa om vinteren, valgkampboder, uteservering, smilende foreldre med barnevogn, 17. mai-tog og russefløyter; rett og slett - LIV. Elsker paradegata. Elsker Oslo. Elsker menneskene. Elsker luktene og lydene. Elsker demonstranter som går i fakkeltog fra Jernbanetorget til Stortinget, elsker gatemusikantene. Hvor blekner ikke Oxford Street og Champs-Elysées i forhold til vår egen Karl Johans gate...

Sang: Ja, vi elsker dette landet

6. Årvoll (og Tonsenhagen)

Lokalpatriotisk eller ikke, det var her jeg vokste opp, her jeg lærte meg å gå, sykle, gå turer i skogen, her jeg ble loset gjennom grunnskolen. Å slippe seg løs uten bremser ned bakken mot Tonsenhagen senter, hopping fra klossen i badedammen, skiturer til Linderudkollen og Lilloseter, aktivitetsdag med Tonsenhagen skole, Årvollia rundt, den nå nedlagte videokiosken, 31-bussen (eller den tidligere 32-bussen), å leke i sprederen, Hans som slo hjul på plenen på Tonsenhagen, Linderudsenteret, å bli vekket av at Årvoll skoles musikkorps spiller "Internasjonalen" hver 1. mai, puterommet på Tonsenhagens SFO, Iver-fart og Aso-gym, epleslang, det første kysset, Gul avdeling i Sandbakken barnehage, snøballkrig på fotballbanen og første opplevelse med alkohol - hvor mye skylder jeg ikke dette relativt uanseelige stedet nord-øst i Oslo, helt ytterst i Groruddalen; det gamle arbeiderstrøket som er fylt til randen med barnefamilier og gode naboer. Årvoll, det beste utgangspunktet for en barndom. Jeg kommer til å savne deg.

Sang: Kurt Nilsen - My Street

7. Alle parkene

Grillmat og pils i Frognerparken, Slottsparken, på St. Hans Haugen, i Sofienbergparken - joggere og barnefamilier, iskrem som smelter i sola, piknik, Sinnataggen, Monolitten, grønt gress som kiler i nesa, amatørfotball, avslapning. Oslos innbyggere strømmer ut av husene og inn i parkene med en gang snøen er borte og sola titter forsiktig fram etter en iskald vinter, og parklivet er (i alle fall for meg) en integrert del av livet i hovedstaden. "Av byens befolkning er det vel fem prosent som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig", i følge Wikipedia. Det sier mye om sjelen til denne byen jeg er så glad i.

Sang: Lillebjørn Nilsen - Alexander Kiellands Plass

8. Gode venner!

Denne burde jo vært på topp. Det jeg kommer til å savne aller mest med Oslo er alle menneskene jeg har blitt kjent med i løpet av de nesten 18 1/2 årene jeg har tråkket rundt i denne byen. Ingen tvil. Dere vet hvem dere er, og dere vet jeg kommer til å savne dere. Dessuten blir denne avskjeden litt symbolsk, på mange måter etterlater vi alle sammen barndommen vår i Oslo og drar ut i den store vide verden - for å studere. Flere av mine beste venner skal reise fra byen, de også, og ta fatt på voksenlivet (les: studentlivet). Vi får alle ta med oss minnene, og forsøke å holde kontakten!

Sang: The Beatles - With A Little Help From My Friends

9. Oslo Rød Ungdom

Okei, denne er litt klein. Men jeg skylder ORU mye. Jeg husker fortsatt mitt første møte, ny og sjenert som jeg var i møte med alle disse brautende kommunistene som visste så mye. Jeg har utviklet meg mye, både politisk og personlig, av å være aktiv her. Dessuten har ORU hatt godt samhold og gitt meg gode venner som jeg definitivt vil ta med videre. Runa, keep up the good work, så lover jeg å komme tilbake til ORU når jeg er ferdig på folkehøyskolen. Hvis det er noen igjen som jeg kjenner der.

Sang: Hank & Mari - Triks Og Slagord